Lofoten har fått sin dose med oppmerksomhet i det siste. Kombinasjonen av storslagen natur og nesten tomme lineups har gjort at mange ser nordover. Men i mylderet av bilder og innhold av iskald surfing – hva skal til for å vise Lofoten fra nye perspektiver? Og hvor utilgjengelige er bølgene egentlig?
Alle foto: James Austrums
Mick Fanning og Tom Carrol har vært her. Mats Grimsæth og Emil Solli tok et bilde som fikk surfeverden til å måpe, fotograf Hallvard Kolltveit har bosatt seg her oppe for sesongen. Norske og internasjonale surfere reiser hit og blir over tid.
James Austrums er en av mange som har vært i Lofoten med kamera og drone. Han tror vi bare har sett starten av noe langt, langt større. Vi tok en prat med ham om stedet, mulighetene, bølgene og fremtiden.
Fortell oss litt om deg selv James.
Jeg er en fotograf og tre-doktor fra Storbritannia. Når jeg ikke jobber med trær, reiser jeg rundt og tar bilder. Nå senest i Lofoten med Unstad Arctic Surf. Jeg har gjort en del for BBC Earth og mange av bildene og filmene mine får en del oppmerksomhet på nettet. Siden 2014 har utforsket store deler av Norge, alltid lengre og lengre nord.
Hva tror du er grunnen til at kaldtvannssurfing og surfing i Norge er så hett for øyeblikket?
Chris Burkard ga dette en utrolig boost. Surfere over hele verden fikk opp øynene for det som skjer her oppe. I tillegg presenteres hele scenen som mer tilgjengelig enn tidligere. Man må også huske at dette er helt nytt for veldig mange. Alle har sett, og har alltid tenkt på, de varmere stedene som stedene å dra til. Når man ser tomme lineups og bra bølger skjønner folk at kaldt vann og dårlig vær ikke betyr noe. Legg til episke omgivelser som i Lofoten og Island, og du får noe som appellerer sinnsykt i sosiale medier. Jeg tror dette bare kommer til å bli enda mer populært.
Jeg tror dette bare kommer til å bli enda mer populært.
Det er interessant at du sier scenen oppleves som mer tilgjengelig. For når sant skal sies så er jo mange av disse bølgene veldig tilgjengelige. Unstad ligger jo like ved veien.
Haha, det er så sant. Da jeg så Nord for Sola trodde jeg alle strendene lå en halv dags vandring unna. Men i virkeligheten er det plenty av flyplasser, leiebiler, bra veier og fine veiforhold også om vinteren. Den norske infrastrukturen med tunneler og broer holder høyt nivå. Så egentlig er det ganske lett å komme seg rundt.
Hva med de lokale da? Surfere er normalt sett ganske territorielle og passer på, hvordan oppleves det her oppe i nord?
De lokale er fantastiske. Entusiasmen smitter. Jeg vil tippe at alle blir vant til det de har like utenfor døra. Pionerer som Thor Frantzen brøt grenser her oppe for 50 år siden. Det er sprøtt at det har tatt så lang tid før resten av verden følger etter. Med det episke landskapet og fenomenale lyset tror jeg bare flere og flere vil bli inspirert til å komme til Lofoten for å filme og ta bilder.
Med all denne oppmerksomheten, og alle fotografene, hva skal til for å finne originale vinklinger?
Jeg tror alle har sine egne perspektiver på ting. Hvis du setter to fotografer på samme jobb vil du aldri ende opp med samme resultat. På den andre siden, man kan aldri garantere originalitet. Å ta bilder av surfing fra luften har åpnet en helt ny verden. Det er overlegent å oppdage nye vinkler ved å faktisk kunne plassere et kamera akkurat hvor du vil i lufta. Der vi for 5 år siden hadde trengt et helikopter kan vi nå bare sende opp en drone. Det er spennende tider for fotografer.
Redaktør i SurfNorge, med tekst i blodet. Henrik skriver, utvikler konsepter, strategier, lager saker og fremfor alt, surfer.
