Man hører ikke så ofte om det, men det finnes faktisk steder i verden hvor de lokale surferne vinker og smiler til deg første gang du padler ut. Hvor de roper deg inn på en bølge de selv egentlig har rett på, bare fordi du er ny her og de vil du skal prøve. Lokale helter som gjør mer enn å dele bølger og kunnskap om området, men som også byr på en øl på stranda etter endt surf. For det er bare sånn de er. Og det er bare sånn det skal være. Velkommen til Filippinene.
Manila var som en menneskelig maurtue som noen hadde helt varm sirup over, kylt en kjepp inn i og nå skulle sette fyr på. For vår del handlet det derfor om å komme seg så fort som mulig ut av byen og ned på stranda. For surfere flest er Cloud 9 på Siargao den mest kjente bølgen i Filippinene, men grunnet sesongen og dens lite tiltrekkende kallenavn – Crowd 9, tok vi heller turen til San Juan, La Union. Her skulle vi surfe Mona Liza Point, plante føttene i sanden og ta oss en øl. Og så skulle vi i den morsomste 70-årsdagen på kloden, da. Det visste vi bare ikke enda.
”Paddle mam, paddle mam, stand up mam! Cool mam”, stemmen til verdens høfligste surfeinstruktør gjaller over stranden. For San Juan er mer enn bare en saftig høyre som bryter på rev og en kjapp venstre som bryter på stein. Det ligger et finfint beachbreak midt i landsbyen, og 20 minutters humpete biltur nordover ligger The Cement Factory. Et yndet sted som passer de fleste, både nybegynnere og mer drevne surfere. Så hvis man har planer om å reise til et sted som passer både de som kjenner sin cutback og de som vil ta sine første padletak, så er dette området perfekt. Ikke bare er det god stemning i vannet og en stor variasjon av bølger, men instruktørene er både veloppdragne og flinke, og det å ta surfetimer her må kunne kalles et varp. For her koster to timer med privat instruktør, transport til passende break og fritt valg av brett, som man også kan bruke resten av dagen, kun i overkant av en skarve hundrelapp.
Så var det festen da. Det var Uffe König, dansken som eier Little Surfmaid, tidligere UNICEF-helt og landsbyens store velgjører som fylte år. Midt på dansegulvet sto det en mann i trusa, en annen sto på hendene. De fleste hadde kake i ansiktet og øl som skvulpet i ganen. Vi også. Utpå natta gikk sågar Filippinenes største film- og musikkstjerne Jericho på scenen. Med kakepyntet ansikt lirte han av seg noen filippinske klassikere før en improvisert limbo-konkurranse tok form på basketball-banen. Hele festen bukket lattermildt under. Da vi gikk til køys en gang utpå natten, lot vi oss bysse i søvn til bassrytmen fra et 75-årslag som ikke viste tegn til å slutte.
Vi våknet igjen. Landsbyen sov og havet hvilte, men bare for en dag. Deretter falt vi inn i en dagsrytme så enkel at den føltes banal. Vi sov og spiste og badet og surfet. Vi balanserte langs den smale stien mellom hotellet og landsbyen. Vi snakket med oss selv og det hendte vi snakket med andre. Og før vi visste ordet av det hadde tiden blitt borte vår siste kveld kommet. Motvillig reiste vi oss fra sanda og gikk. Fra vannkanten vinket våre venner farvel. Vi vinket vemodig tilbake.
Redaktør i SurfNorge, med tekst i blodet. Henrik skriver, utvikler konsepter, strategier, lager saker og fremfor alt, surfer.
