Skrevet av Trond Wirstad
Del2 – Tomme bølger og bjørnefrykt
Seks timer nord for San Francisco på U.S. Route 101, pluss en time med svimlende kystvei, var vi på vei gjennom vestkystens Appalachia, i hjertet av weeddyrking hvor rednecks og back-to-the-land hippies har blitt blandet sammen til en rar kultur av alkoholdrevet fremmefrykt. Det var sesong for weedtrimming, så landsbygdene var overfylt av nyinnkommede hippier som var på leting etter sesongens eneste foretrekkende ansettelse.
Vi tok en liten stopp innom en lokal indianer for kaffe. Han kom med taler om haiangrep og annet svada. Haiangrep? Her? Ja, sa han. I går. I Humboldt, nord. Dit skal jo vi. Ja, sa han. Ok. Vi så på hverandre uten videre snakk, her hadde vi en Australiener og to Californiere så hai var lite spektakulært. Men for meg som er vant med sjøørret og torsk satt dette en ekstra støkk i meg. Vi slo leir i et hav av redwood og furutrær, mørke og skyggelagte nær bakken, gammel tømmer som skyter fra jorden. Vi hadde en kald natt i vente.
Et godt tips; REI har et års returgaranti. Telt, sovepose, gode klær kan kjøpes i viten om at du kan levere dette tilbake senere og få tilbake alle pengene. Det var perfekt.
Neste morgen dro vi til nærmeste landhandel for å forhøre oss om området. Vi lærte at regjeringens nedstengning også hadde stengt Bureau of Land Management (BLM), så våres eventyr var teknisk sett off-limit. Det er ulovlig å entre føderalt land, fortalte mannen som jobbet der, litt reservert men vennlig. «Når det er sagt, kan ikke si jeg har sett noen patruljerende rundt her heller. Det er deres risk,» fullført han med et skjevt smil.
Problemet nå er at alt var stengt. Vi fikk hverken sagt ifra at vi gikk inn i området eller tak i bjørnbeskyttelse. Vi hadde ikke bjørnespray, ingen luktfri boks for maten slik at bjørnen ikke kom på besøk. Skjedde det noe på turen, kom ingen til å vite noe. For vi hadde jo selvfølgelig ingen signaler her heller. Og var det en ting vi hadde hørt mye om, så var det antall bjørner i området.
Vi hadde kommet en lang vei for dette, kun gjettende om hva vi kunne forvente eller trenge. Siste minutts omrokering på parkeringsplassen og spente spekulasjoner rundt disse laminerte skiltene om bjørner, haier og adgang forbudt florerte.
Hvordan kan land være stengt? For sent å snu nå. Enda en time går, et siste blikk på adgang forbudt -skiltet og vi sniker oss forbi. En halvtime senere går det opp for oss at dette kommer til å bli en lang tur. Med brett på ryggen, vinden kommende fra nord, rett i vårt fjes, en mental barriere og en fysisk irritasjon. Stranden sniker seg opp mot fjellet på flere steder og vi måtte etter vår beste fornuft bedømme om vi kom til å klare hver seksjon av stranda. Vi hadde ingen anelse hvordan tidevannet var, og store deler av området var ikke tilgjengelig på høyvann. Det var fort gjort å bli fanget. Alle fokuserte på hverandres fotavtrykk, en fot foran den andre i en endeløs rytme mellom små elvemunninger som lagde surf, den svarte sanda, og alle de nysgjerrige selene flytende omkring, iakttagende oss som forventningsfulle hunder fastbundet utenfor en kafé.
Seks timer senere nådde vi den siste strekka, en gressfull eng over en strand som åpnes mot en større elv rennende gjennom to bratte fjell. Oppover elva gror skogen sammen og klamrer seg fast langs fjellveggene på begge sider. Fokuset våres lå i vannet, på surfen, mens vi spaserte gjennom det gule sivet, belyst av den døende skumringen fra villmarken. Endelig har vi kommet oss til målet, bølgen og plassen vi hadde jobbet så hardt for. Vi skjønte med en gang hva de mente med at dette var et bjørneområde. En elv full av laks tett inntil busker og skog. Og her skulle vi bo de neste dagene.
Vi tenker, dette er noe nytt, vi gjør noe nytt. Surfen er ikke optimal sammenlignet med bildene som var blitt vist oss. Det er lett fralandsvind, ingen skyer og ingen sjanse for regn. Står opp første morgen i teltet, vi har campet tyve meter fra bølgen. Det er en A-frame over rullesteiner og sand foran elvemunningen. En lang høyre og en raskere venstre. Minner meg litt om Hikkaduwa. Kale the rabbit ripper som vanlig- til tross for at bølgen ikke gir oss veldig mye kommer både air-reverse og barrels frem. Han er i ekstase. Vi alle er i ekstase. Alt for oss selv!
Vi bygger bål og lager en camp. Stjernene henger over oss og ingen trafikklys på flere mils omkrets. Det går opp for meg at dette stedet er mye mer enn en surfspot; det er et ideelt sted vi foretrekker å drømme oss bort til enn egentlig å reise til. Det vil leve et sted mellom drøm og virkelighet hvor det alltid vil være vakkert, ensomt, og en jævlig bra A-frame. Vi henger maten opp i trærne og graver ned tunfisken flere meter bort fra campen. Likevel lusker bjørnen rundt teltene våre; en litt for skremmende opplevelse for oss alle. Vi drikker whisky og lager minner uten å være videre klar over det. Musikken skrur vi på fullt for å både skremme og glemme bjørnene. Surfen holder seg lik alle dagene; midje til hodehøyt. Det er glassy, offshore og varmt. Vi surfer og surfer. Lager spyd mot eventuelle bjørnefights.
Dagene passerer om hverandre, for raskt mener vi, vi er tomme for mat og det er på tide å reise tilbake, eller bevege seg framover i samme retning. En slags sentimentalitet dytter og leder oss tilbake, lengter etter byen men også lysten til å bli med the Lizard og med trærne i skogen så lenge vi kunne. Vi feirer tilbakekomsten til byen, enten vi ville eller ikke, full og dum i San Francisco, akkurat en måned etter reisen startet.
Spoten vi surfet vil jeg ikke navngi eller gi videre koordinater, etter veldig streng beskjed fra de fleste. Men alle vet at den ligger et sted i Humboldt, og surfen her, den er bra og tom, men det krever ofte innsats og stokehet for å gjennomføre. Det er en av de meste eksklusive surfplassene i California, og for dem som vet om den, virker det som et symbol til surfingens sentrale drøm; en ren plass, langt fra massene, dens presise beliggenhet stort sett ukjent. Vi klager over at det er så mye mennesker i vannet over alt, men jeg velger å gjøre det om til noe positivt. Det pusher deg til å begi deg ut på større reiser og ekspedisjoner, ikke bare for å finne bra surf, men for å finne din egen surf.
Fikk du ikke med deg del1 av reisen kan du lese den her
Co-redaktør i SurfNorge siden 2012. Født og oppvokst på Nøtterøy utenfor Tønsberg hvor sidelengs var normalen på fjølene. La sin elsk på surf i Sydney Australia med Dee Why og Manly beach som sin homespot. Tiden i vannet nå brukes på Saltstein i Larvik.
