Drømmer kan gå i oppfyllelse, spesielt om du jobber hardt for dem. Les historien om hvordan drømmen om Chicama, verdens lengste venstre-bølge, gikk i oppfyllelse for tre norske surfere.
Skrevet av: Rolf Oftedal
Siden første gang føttene mine smalt ned på mitt gamle, møkkete Bic 8´4 har det vært en bølge jeg alltid har drømt om å surfe; Chicama – verdens lengste venstre point break. En del år senere klarte jeg å overtale to kompiser, Stian og Torstein, til å bli med, selv om de av en eller annen grunn velger å sette venstrefoten fremst på brettet.
Vårt første møte med Peru
12. august traff vi bakken i Lima. Dette er begynnelsen på slutten av sesongen for kraftige, sørlige swell i Stillehavet. Perfekt for de lange pointsene midt i Peru. Vår plan var enkel: Kjøpe et telt, leie en bil og dra nordover. Alt annet skulle swellet bestemme.
1 time og omtrent 8 dødsfall senere (Ja, trafikken i Peru er noe uorganisert) hadde vi kommet oss til den lille byen Chancay. Solen lå dypt i horisonten og bilen måtte parkeres før bandittene kom ut på tokt. I Peru må biler parkeres trygt innendørs for å unngå at de er borte neste morgen. Vi fant to karer med et halvbygd hostel med et par senger og en garasje.
Google er god planlegging!
De timene vi brukte på Google Earth før vi reiste betalte seg godt. 10 minutter sør for Chancay, 200 meter nedenfor en travel vei og en endeløs sanddyne, lå en glassy A-frame vi hadde sett på kartet. Her var det lange vegger og ingen folk. En bølge som ga oss hodehøye ramper på et swell under meteren. Bilen ble stående igjen alene på toppen av sanddynen. Noe man helst ikke skal gjøre med skinnende rene leiebiler i Peru.
Etter 4 timer solid surf, klatret vi 200 seige høydemetre opp til bilen igjen. Under en oransje ettermiddagssol var det på tide å komme seg nordover. Aldri kjør om natten i Peru. Fulle sjåfører, hunder som løper i veien og de krappeste fartsdumper som ikke er skiltet gir grobunn for mer enn riper i lakken.
Dropp å ta med brett hvis du flyr på budsjett! Det ble bare tull. Vi kunne kjøpt hvert vårt nye brett for pengene det kostet å få fraktet dem
Før swellet dør
Før swellet døde ut ville vi prøve en bølge kalt Centinela. I godt halvannen time fikk Yarisen bryne seg på peruanske grusveier ut mot kysten. Vår fortsatt ganske rene bil fikk en hel del merkelige blikk. Ikke hverdagskost å se gringos her ute på landsbygda.
På slutten av veien fant vi en venstrebølge med vegger så langt øynene kunne se. Det var et vakkert sted og vi fant ut at her ville vi bo i natt. Vi skulle til å sette opp teltet da det kom tre peruanere trillende i en tuk-tuk. De skjønte planene våre, lo høyt og pekte opp i høyden på en kar med maskingevær i et vaktskur. ”El diablo!”, sa de og prøvde å si at her bodde det mennesker besatt av djevelen. Kort fortalt; det ble ikke noe camping her.
Ved mørkets fall trillet vi inn på Praja de Bermejo. Ved siden av å være en lang venstre sandpoint var dette den beste teltplassen vi fant i Peru. Her bor det tre fiskere, to hunder og en katt. Vi satt teltet rett ved bilen og håpet at hundene skulle varsle oss hvis det kom banditter. Da vi våknet dagen derpå var det eneste som var borte bølgene.
La Libertedad og stealthcamp-metoden
Neste stopp var Huanchaco. En lang venstrebølge som funker ni av ti dager. Det var deilig å komme til et mer tilrettelagt sted for å bare surfe og slappe av. Bilen ble satt i garasje og vi dro på oss vårt kuleste plagg: Våtdrakta.
Etter en uke med surf i turistland begynte det å knitre i kroppen, så vi stakk på en liten rundtur. Fikk tips av de lokale surferne om at vi burde campe ved en spot kalt Puemape. I følge dem var Puemape en forlatt landsby og en lang venstre. ”Ingen bor der”, sa de, men det gjorde det.
Når vi camper på halvskumle steder bruker vi stealthcamp-metoden. Teltet slås opp rett før det blir mørkt. Helst et sted som ikke er synlig. Vi bruker minst mulig lys og lager minst mulig lyd, og lo litt av oss selv der vi satt. Et hostell koster 30 kroner, og der satt vi, musestille i mørket.
Plutselig så vi et lys som skrudde seg av! En skikkelse kom til syne. Der og da fikk vi litt panikk, men til slutt skjønte vi at han ville ha bort teltet. Vi pakket ned i en fei og kjørte til nærmeste hostell. Takknemlige for at vi ikke var blitt ranet eller det som verre er.
Havet dør – igjen
Dagen etter dro vi tilbake og skjønte at det bare var Sør-Amerikas hyggeligste, gamle fisker som hadde prøvd å fortelle oss at han ville at vi ikke skulle campe rett utenfor døren hans. Et klassisk tilfelle av overtenking fra vår side.
Morgenen etter døde havet ut. Vi satte opp telt på en øde strand. Kanskje det peneste stedet vi fant i Peru; Puerto Morin. Vi lå i sanden i to dager i strekk og spiste fisk fra de lokale fiskerne. Nå slappet vi helt av, for vi visste at om to dager så kom Chicama til å pumpe.
Drømmen om Chicama blir virkelighet.
Endelig var det dags for å surfe Chichama. Vi hadde så vidt kommet frem da vi ble kjent med byens sjefscowboy og lokale kjendis. Han het Pedro og har surfet bølgen siden 70- tallet.
Slik det ofte skjer i Peru, tilbød han oss lokal tradisjonsrus av ypperste kvalitet. Vi takket pent nei og spurte hvor man burde bo. Han tok oss med til det billigste hostellet i byen. Stedet som også var hangout-spoten til de lokale gutta. Ikke spesielt rent, men virkelig autentisk! Praktisk når du er av typen som ikke liker å skylle sand av føttene.
Da vi ble bedre kjent med lokalbefolkningen, fikk vi vite at byen har sin historie med banditter. Det har blitt bedre i nyere tid, så vi lot bilen stå ubevoktet for en gangs skyld. Vi hadde uansett andre ting å tenke på, nemlig Chicama!
Den 20 minutter lange gåturen opp pointet kunne begynne. En grusom tursti, hard for både føtter og nese. Spisse steiner gjør føttene ømme og blodige. Utallige døde seler som vi aldri kommer til å glemme lukten av. Chicama serverer ingenting på sølvfat.
Etter femte sving er man tørr i håret
Irriterende perfekt.
Vrient er også havet med sin sterke strøm. Tidvis blir man irritert over motorbåter som slipper av rike brasilianere på innsiden. Når Pedro i tillegg taues inn på dagens bølge etter at du har padlet et kvarter motstrøms kommer frustrasjonen snikende.
Så snart disse små irritasjonsmomentene er glemt, kan du gli inn i verdens lengste venstrebølge. Første del er en sucky barrel som er rimelig kjip å tryne på. Deretter bygger den seg opp mens brettet danser i veggen. Så går man for den første av 17 bunnsvinger – etter den femte er man tørr i håret. I tillegg til å være vanvittig lang er Chichama en enkel bølge. Man har god tid til å planlegge linjer. Den er perfekt hele tiden. Glem Kellys wavepool, velkommen til Chicama – bølgen som krever en pustepause eller to på veien.
Lokale av det harde slaget
Kveldene gikk med på å henge med de lokale gutta. En gjeng som hadde vært gjennom litt av hvert. Blant dem var Carlos, en mann med ambisjoner om å bli den nye Pedro. Han skulle overta kokainen, ta kontrollen over hotellene og båtene. Bli bygdehøvding. Carlos, som egentlig virket rimelig ålreit, hadde for et par år tilbake prøvd å rane et kjærestepar med kniv. Nå var det derimot andre boller. Som han sa til oss drøssevis av ganger: ”Me working. I have kids and wife. Me good person”. Pupillene fortalte en annen historie.
Bare en bølge til, og noen fjelltopper
Et par dager senere dro vi nordover til Chicamas storebror, Pascamayo. Morsom bølge, men vi fikk den dessverre ikke all-time bra. Ryktene sier at den alltid er større enn Chicama, og har potensiale til å være like lang. Dessverre skal det litt til før den kobler hele veien.
Helt utsurfa tok vi en pause fra havet og tro til fjells. Etter høydesyke i tynn luft på 5000 meter og noen dager i Huaraz på 3100 meter vendte vi Yarisen sørover og siktet mot tykkere luft og nye bølger.
Alene i Bermejo
Vi fikk Bermejo alene to dager på rad. Den ypperlige teltplassen med fiskerne, hundene og katten. Vi surfet fra soloppgang til solnedgang. Denne venstrebølgen som brøt over sand som var formet slik at strømmen dro deg ut til take-off-sonen. Padling for å komme seg ut var valgfritt. Deretter var det bare å surfe seg nedover, løpe 300 meter tilbake til teltet og drive ut igjen.
Fikk også enda en dag ved Chanchay. Nå gjorde vi det sånn at en sto på toppen av sanddynen med kamera og passet bilen mens to var i vannet. Ingen folk som vanlig og det fyrte. Kjørte tilbake til Lima for nå skulle vi levere tilbake leiebilen og hjem til Norge. Trodde vi.
Tilbake til Chicama
Da vi kom til Lima fikk vi vite at orkanen Irma var på vei gjennom Florida. Flyet ble innstilt, returen utsatt og vi tok første buss til bølgene.
Vi bestemte oss for å dra tilbake til Chicama. Det flommet over av historier om folk som var blitt ranet på busser i Peru. ”Ikke sov et sekund”, sa de. Disse stakkars menneskene må ha tatt andre busser enn oss. Vår var rett og slett helt rå. Vi satt helt alene, foran på en toetasjes buss i seter man kunne lene tilbake som en seng. Servicen hva mat og drikke angikk var bedre enn på et fly. Det var bedre å se Limas trafikk derfra enn fra førersetet i en bil.
Siste tur til pointet
Tilbake i Chicama trasket vi opp langs pointet igjen. Chicama sto hodehøyt i tre dager. Beina pumpet melkesyre. Fullpakket med surf suste dagene unna, og da morgen ble til kveld fikk vi påfyll av lokale historier fra de lokale heltene. Blant annet den om da Pedro en gang hadde prøvd å smugle kokain over grensen til Brasil, ble tatt og fikk dommeren i rettsaken til å bli forelsket i ham. Mens han satt i fengsel fikk de barn og giftet seg. Hvordan han fikk til det aner vi ikke, men det vi vet er at Peru er et enestående land. Det er skittent, rått og autentisk. Indo og Marokko er sterilt i forhold. De lokale er ekte og hyggelige, selv om de kan prøve å lure deg. Opplevelsene er uendelige, men det er ikke tiden. Vi måtte hjem. Nå bar det tilbake til Norge for å starte vårt neste eventyr. Lofoten kaller.
Redaktør i SurfNorge, med tekst i blodet. Henrik skriver, utvikler konsepter, strategier, lager saker og fremfor alt, surfer.
