Skrevet av: Simen Andreas Henrik Knudsen

Så hadde man kjøpt billett til Costa Rica. Januar måned. Store bølger på den karibiske siden og små bølger på vestkysten. Planen var å holde seg på vestkystens Peninsula de Nicoya og Santa Teresa. Dette området byr på stor variasjon av beach breaks og noen points innimellom, og bor man i Santa Teresa city er det normalt kun noen få stavtak fra seng til sand. I vintermånedene er det ikke bare små bølger her, men også tidvis latterlig mye folk i vannet. Forlater man derimot saueflokkene finner man fort en herlig tom peak litt lenger nede på stranden. Men nok om det.

Normalt på én måneds surfetur pakker jeg meg opp med mer brett enn jeg behøver, sånn i tilfelle. Og så er det samme opplegg hver gang; man sleper med seg triple coffin inn på trikk, buss, tog for så å gå gjennom hele boka med knep for å slippe unna avgift på flyet. Noe som sjeldent funker for min del. Når man lander skal man backpacke videre med lokaltransport og røvere. I verste fall ankommer man beachen med dinga brett og feil quiver for bølgeforholdene. Så denne gang ville jeg prøve å gjøre det litt annerledes, kanskje stresse litt mindre, og slå et slag for serviceindustrien.
Klarer jeg å ha tilgang på brett hele oppholdet uten å ta med brett, og bruke mindre enn de $200 som flyet skulle ha i avgift?

Argumentene for å ta med seg sine egne brett er selvfølgelig mange. Det er viktig å bli kjent med egne brett. For å bli god på shortboard burde man surfe på det uansett forhold. Du er sikker på å få surfe på brett du liker. Listen kan gjøres lang. Men for det første, jeg skal ikke bli pro og for det andre er jeg gira på å få mest mulig bølger når jeg først har en session. Gjerne så lange som mulig, med masse turns og leking. Og siden jeg bor i Oslo og ikke får surfet så mye så er jeg som regel i dårlig padleform. Derfor vil jeg alltid prøve å ha riktig brett til forholdene. Jeg tror også at ved å surfe ulike brett så får man bedre forståelse for hvilke egenskaper de ulike shapene har og øker forståelsen for surfing generelt.

Resultatet fra turen ble at jeg både tjuvlånte og leide brett om hverandre. Jeg fikk testet masse ulike shapes og fant bedre utav hva som passer for meg i mylderet av korte lange brede smale bat-tails diamondtails quads og twinfins. Når jeg dro til Nicaragua reiste jeg bekymringsfritt uten brett og ordnet meg et nytt da jeg kom frem. Var det stort og punchy hadde jeg shortboard. Jeg var nede i dimensjoner jeg ikke hadde trodd jeg kunne surfe. 5’8 og smalt som en fyrstikk. En skikkelig eye-opener. Var det mindre og slapt ordnet jeg meg retro fish og hadde soul sessions med både quad og twinfin. Når det var ”for lite” fikk jeg kloa i longboard og gjorde lange hang-fives forbi misfornøyde shortboardtryner. Det blir mye padling når snittbølgen er over hundre meter lang, men på longboard går det latterlig fort.

[nggallery id=17]

Det er en ganske rå følelse når bølgen og brett snakker samme språk, og bølgen ønsker deg hjertelig velkommen inn i veggen. Og sånn var det omtrent hele tiden, uansett forhold følte jeg at jeg hadde det optimale brettet, og kastet mer shakas enn jeg noen gang har gjort. Favorittbrettet fra turen var et 5’8 quad med scoop deck, men tiden gikk for det meste til å kose seg på et 5’8 nugget som også var helt rått.

Turen ble derfor både episk og etisk:

• ·         På en måned i Mellom Amerika brukte jeg $165 på å ”ikke ha brett”, men alltid ha brett tilgjengelig og surfet seks timer hver dag. EPISK.
• ·         Jeg slo et slag for den miljøvennlige serviceindustrien og ga heller flyavgiften til lokaløkonomien. ETISK.

Hvor vellykket en slik løsning blir, avhenger selvfølgelig mye av hvor man reiser. Og jeg tviler på at den funker dersom man drar på surfetur inn i Canadas villmark eller til sørlige Sahara. Men på akkurat denne turen var Leie tjillere enn å Eie.