Det var endelig blitt juli. Det pakkes 3 timer før avreise. Tropetøy, hawaianas og tett med bandasjer, rensevann, sårsalve etc. Alt som kan dempe hissige infeksjoner som kan sende en på jungelsykehus uten engelsk, dopapir eller rene hender – surf indonesia
Tekst & foto: Heidi Neerbye @brusebasse
En sving innom Lombok
Jeg møter Urra (Ingrid J. Urrang) på Gardermoen. Ingrid er en god venninne, Jæren-local, uhøytidelig morsom, yogini og bølgeripper. Ingrid ler veldig høyt av tv-underholdning – gjerne på fly etter middag når lyset i kabinen er slukket, eller av Two and a Half Men på sengekanten.
Flyturen vår gikk Oslo-Dubai-Kuala Lumpur-Jakarta. Motet begynte å falme da vi sa adjø til kompiser i Dubai, som skulle direkte til Bali.
Etter en klam natt i Jakarta skulle vi fly til Lombok. Lion Air tok oss med til Mataram på Lombok for en billig penge. Garuda er normalt litt dyrere, men er et ryddig flyselskap som er punktlig og tar med surfebrett gratis.
Vi bodde i Grupuk. Her skjer det ikke mye, bortsett fra at det er her båtene går ut fra til surf indonesia spotsa i nærheten; Dondon, Insides og Outsides. Pga. vind og vær surfet vi Insides. Det gjorde alle andre også. Og det regnet. Hostellet vi bodde på var under rehabilitering. Uten å gå mer i detalj på Lombok del 1, så ble lengsel etter acai bowl, en god kaffe og selvstendig ferdsel uten båt til surfen for stort.
Trendsetterplassen
Etter 3 dager kastet vi oss på bånn-gass fergen til Bali; øya der rupiesene får vinger. Stedet der baren ikke har stengetid, kidsa ikke har innetid og lærer å prute på saronger og Rojo Bom-solbriller. Stedet der veiene har rush-trafikk 20 timer i døgnet. Australias Gran Canaria.
Trendsetterplassen hvor en kan klappe seg på skulderen etter en kortreist raw food øko-vegan bønnefest med samvittighetsmoothie på toppen til frokost, for deretter å kaste alt nedover klippen på Singelfin når uka er omme.
Bali var deilig, men..
Neida. Joda. Bali var deilig, og vi ble her en uke. Vi bodde ved Uluwatu på en ”Homestay” som heter Kutuh Manak, der de også fikset scooter til oss for 50 000 dagen. Ingrid ville kjøre egen scooter denne gangen etter en vinglete episode med meg bak rattet på Sumatra et par år i forveien. Etter mye overbevisning, fikk jeg bygget opp tilliten igjen vedrørende kjøreferdighetene mine, før jeg igjen rev det hele ned. Mer om dette senere.
På Bali fikk vi et par dager sammen med Sara Bianca Gilje; en IVRIG camp-kaptein. Sara er pådriver for å få flere jenter i vannet, på fjellet og i sykkelløypa. Hun er alltid å se med et smil om munnen.
Gode senger og sure portvakter
Uka gikk fort. Surf indonesia var digg. Bølgene var ganske mellow, så vi surfet oftest på Uluwatu. Mannen ved bommen inn til området fikk etterhvert betalt for passering etter at han sveipet hårstråene på Urras hode med en tre meter lang stokk. Å rope: ”just looking!” fungerte ikke i lengden.
Ute i vannet var det ganske packed, men det var heldigvis mange peaks. Siste dagen tok swellet seg ganske kraftig opp, og Racetracks pumpa. Dette er innsiden på Uluwatu, og bryter raskt over grunt rev. Jeg gikk ordentlig på grunna for et par år tilbake, og skrapte opp hofta og låret ganske betydelig. Dette fikk den gangen noen konsekvenser en uke senere på Sumbawa, da det ble hissig infeksjon. Heavy surf indonesia. Magnus skrapte vekk verk med nyinnkjøpt tannbørste for anledningen, og jeg måtte en skarp sving innom sykehuset i Dompu. Jeg ble tynnere i håret den dagen. I tillegg ble alle fly ut fra Bima/ Sumbawa kansellert i uviss tid på grunn av vulkanaske over Java. ”Plane pinnish”. Så – skulle historien gjenta seg, lurte jeg på. Jeg skulle jo til Sumbawa dagen etter denne gangen også.
Det gikk heldigvis bra denne gangen. Racetracks er en helt rå bølge! Den er superrask, men med mange knallgode folk og de sitter dyyypt.
Magnus skrapte vekk verk med nyinnkjøpt tannbørste for anledningen
Sumbawa neste
Blide og tilnærmet ripefri, gikk turen over til Sumbawa. Flyet rakk vi egentlig ikke fordi de først forteller oss at flyet er 10 minutter, deretter 50 minutter forsinket. ”Jaja,” tenker vi og tar en Nasi Goreng. Urra er på alerten og finner etterhvert ut at de bare hadde byttet gate. Da ble det Goreng ned loddrett, 60 meter sprint til den nye gaten og smile sitt fineste smil til alle passasjerene som har ventet på at to norske, blonde jenter skal komme seg i helv… på flyet.
Linjene i havet er lange og markerte fra lufta; det er helt nydelig. Etter 1,5 timer i atter et Lion Air fly, lander vi i Bima. Her er det mafiaorganisert transport, og de har bestemt at de kan sette opp prisen. 800 000 rupies til Lakey Peak. OK da. Ikke mye å gjøre med det. Etter 3 timer i bil kom vi frem til Lakey Peak, hvor vi hang med mange kjente fjes og noen nye. Vi flytter inn til Ali litt utenfor Lakey-området. Her var det tidligere kun et fåtall matserveringer og sunset bintangs. Ali og hans driftige kone har bygd tre nye rom, med en ny etasje under konstruksjon. Med beliggenhet midt mellom høyrebølgen Periscopes og Lakey Peak – og Nangas rett utafor døra, slo vi oss til ro. I tillegg gjorde ferskvannsdusj og pannekaker, samt humoren til Ali oppholdet vårt top notch.
Dette var en behagelig og rolig plass. En tidvis hangout for turister som er der flere måneder av gangen sammen med lokale helter. Her kan du få tilbud om å bli med på lokal bursdagsfest, bålfest eller grillfest. Jeg satt stor pris på tilbudet fra ”Øynenepåstilk-Kiwi-Clinton” om å delta på slakting av geita, men avsto høflig etter 3 minutters betenkningstid.
Eat, sleep, surf, repeat.
Surfen på Sumbawa var helt konge. Det er som klisjeen sier; surf, sleep, eat, repeat. Gjennomsnittlig tre sessions med surf indonesia om dagen, til tross for at vinden kom tidvis utover ettermiddagen. Meldinga ga varsler om 5 stjerner og 16 sekunders periode. Hver dag! Det er uvant kost for en nordmann. Flere har spurt i ettertid om vi i det hele tatt gjorde noe annet enn å se på bølger og sjøslanger. Jeg snakket med et par stykker som var på bryllupsreise her. Kona surfet ikke, og hadde i tillegg dratt på seg matforgiftning. Hvis ikke det forholdet raknet da, måtte det være ”meant to be”. Det er med andre ord ikke mye å finne på i Lakey Peak hvis du ikke surfer. I hvert fall har jeg ikke satt inn mye ressurser på å finne det ut.
Med overtenning hele dagen, og stoken på den neste, gir det ikke mye plass til fossefall- og komodoøgle-ekskursjoner.
Vi delte scooter her, Urra og jeg. Siden jeg er så flink til å kjøre, kjørte jeg. Tilliten hadde falt på plass fram til vi en dag stoppet, og scooteren ble fryktelig venstretung. Kanskje det var vinden, hva vet jeg. Men med brettene på utsiden, veltet scooteren nok til at Ingrid fikk en klassisk ”Bali-tattoo” på leggen. Vi ble venner igjen…
Lakey Peak er det nærmeste jeg har opplevd en naturlig bølgemaskin. Den er helt klart den mest busy spoten, ettersom den er verdenskjent – med god grunn. Peaken produserer en A-frame med lange kraftfulle venstre og en kortere, kjapp høyre. Det var noen og 20 pers på det verste, men det lar seg allikevel gjøre å få bølger. Treningen med crowden fra Bali hadde definitivt gitt noe tilbake.
Nangas i «hagen»
En annen spot som fungerte bra var Nangas, som vi hadde i ”hagen”. Det er et stykke å padle og en del strøm når høyvannet kommer inn, men fyttigrisen så fett det var! Det er litt dypere vann her enn på Lakey, så det er heller ikke så skremmende å være uti i lavvann når swellet er større. Til gjengjeld blir en holdt under ganske lenge når en kræsjer, men tell til 6 og let etter leashen, typisk surf indonesia 😉
Periscopes er høyrebølgen 20 minutter unna med scooter eller 5 med båt. Denne bølgen er populær, og en skal sitte ganske dypt for å få de bedre bølgene. Kongebølge, men ganske vindutsatt og fungerer ikke så bra på lavvann.
Dagene raste av sted. Vi spiste god mat på Fathmas, Tutties og Puma. Ofte etterfulgt av banana chocolate pancake. Godt det ble mye mosjon disse 3 ukene. Etter få dager er man på hei med de fleste. Å kjøre bort til kiosken for å betale kokkosnøtt-gjeld, ender fort opp i samtaler om smalahove, kjøttboller, tasmanske djevler, festivaler, hvor man har vært og hvor man skal.
Kjentfolk og hjemreise
Andre mer kjente figurer fra hjemtraktene hadde også funnet veien hit for litt surf indonesia. Guro Aanestad, sammen med aussie ripper kjæresten Tim Matley, gjorde lineupen ektra hyggelig. Tuva Jansen rakk vi også å treffe. Familien hennes, mannen Bertrand, Aya og 6 måneder gamle Killan tilbringer halve året på Sumbawa og det andre på Fuerteventura. Her driver de surfe/kitecamper, og lever en fri livsstil sikkert mange vil misunne dem.
Flybuffer
Spesielt om du tar ettermiddagsflyet med Lion Air ut fra Bima, burde du beregne buffer på en dag om du har et annet fly å rekke. Etter et par timers venting, med indonesisk på høytalerne og ventefisk (se bilde), ser vi et fly. ”JA!” og armene strekkes høyt i været. For deretter å innse at det bare var Garuda som var On Time.
Flyet kommer til slutt etter tre timer og lander med et brak (bokstavelig talt) på Bali. Vi la inn et par fine dager i Canggu med fargerike lunsjer, surf og rave, før vi tok fatt på melkeruten hjem.
Vi gleder oss til neste gang – å reise til verdens beste badeland – surf indonesia!
Co-redaktør i SurfNorge siden 2012. Født og oppvokst på Nøtterøy utenfor Tønsberg hvor sidelengs var normalen på fjølene. La sin elsk på surf i Sydney Australia med Dee Why og Manly beach som sin homespot. Tiden i vannet nå brukes på Saltstein i Larvik.
