Alle elsker bilder av rå natur, rå bølger og rå surfing. Mange av bildene du måper mest til har Hallvard Kolltveit sikkert tatt. Møt fotografen som liker det best når det er kaldt, svært og skummelt.
Kortere lys, større bølger, bedre forhold – hvordan er stemninga i nord nå?
– Det er ganske rått. Og det har vært en fantastisk høst, men veldig mange i vannet. Jeg er jo en av dem som bidrar til at hordene kommer, men det har vært helt sinnsykt med over 30 personer på høyra – samt sikkert 70 på venstra og beachen. Mange tilreisende surfere har angret på at de dro hit og ikke f.eks. Portugal, på grunn av crowden. Kaldere temperaturer, kortere dager og større bølger bidrar til at lineupene blir litt tommere, så vi som bor her er storfornøyde!
Noen dager som har stått ut?
Vi hadde en fredag med 1,8 meter og 14 i periode. Da banket det godt på høyra! I løpet av samme helgen kom resten av havet inn. Det endte med både brukne brett og mange smil hos gutta og jentene her.
Du er en av få som tar bilder i vannet. Hvordan er det å ligge som en dupp mellom svære sett og skarpe finner?
– Det er en utfordring! Som surfere har jeg også tatt steget fra små hvitvannsbølger, til slike som rullet inn på høyra den fredagen. Man føler det litt nakent når man svømmer ut uten brett å holde seg fast i. Siden brystkassa er under vann blir man også mye kaldere enn surferne. Men når man svømmer rundt i 3 timer i slike bølger er det ingen andre sted i verden jeg heller vil være.
Vi har hatt et par close calls i forhold til kollisjoner. Noen ganger er det bare millimeter fra at en nose, finne eller surfer treffer meg, men jeg stoler på gutta og de stoler på meg. Da ender det som regel godt.
Å skyte fra vannet er kanskje ikke det letteste, spesielt ikke på Unstad med tjukk neopren og feite hansker, hva er trikset?
– Hopp ut i alle type forhold! Jeg er også ute på små høstdager for å trene fysikken og timingen. Slik at jeg er klar for de større vinterdagene. Man må også omgi seg med surfere som tør å pushe seg selv og deg, slik som Sturla Fagerhaug, Shannon Ainslie og flere av de andre gutta her. Ellers er et sunt kosthold og noen runder på mølla i ny og ne ikke å kimse av. Jeg har enorm respekt for gutta som skyter virkelig store bølger, så jeg prøver å gjøre det samme som dem i form av trening og mentale forberedelser. Kanskje kan jeg selv en dag svømme ut på de råeste bølgene her i verden.
Selv om jeg ikke er ute på Pipeline eller The Box gjelder fortsatt de samme tingene som å være i riktig posisjon og tenke enormt fort. Det er ikke mange sekundene man har på å posisjonere seg, vurdere hva slags shot som funker og også prøve å ikke bli most for mye av bølgene. Øvelse gjør mester, uavhengig om det er 1 eller 100 fot.
Chris Burkard sier at en av hans verste opplevelser i vannet var på Unstad da han ble dyttet lenger og lenger ut i lineupen. Hvordan opplever du det å ta bilder i vannet? Og hva er din verste opplevelse som vannfotograf?
– Det er slitsomt, både mentalt og fysisk. Jeg justerer hele tiden innstillingene på kameraet, passer på at linsa er ren, sjekker at vannhuset ikke lekker, følger med på landemerker, bølger, surfere og spekkhoggere. Det å bli dratt utover eller innover mot impact zonen er skikkelig uggent, og ikke moro hvis man ikke er vant med det. I Nicaragua lå jeg i en kanal som kan best sammenlignes med en elv. Jeg padla absolutt alt jeg kunne i en time mot strømmen. Jeg begynte å krampe opp og måtte rett og slett bare gi slipp, begynne pusteøvelsene og bli dratt inn i impact zonen for å bli skylt inn til land. Det var de verste hold-downene jeg har hatt, men god trening og en bølge-vant surfer som Sturla ved siden av meg gjorde at jeg holdt hodet kaldt og kom meg greit gjennom det.
Jo kaldere, større og skumlere – jo bedre.
Jeg har vel ikke hatt noen skikkelig skumle opplevelser, men det er ofte jeg tenker: “Hva fader er det du holder på meg?”. En dag padlet vi ut ganske langt opp på pointet, og smart som jeg er tenkte jeg at jeg skulle spare litt tid og svømme rett gjennom impact zonen. Jeg angra fort da jeg så at horisonten ble en tone mørkere og et digert washup-set brøt 3 meter foran meg.
Det mange glemmer er at alle bølger surfere akkurat ikke går på, lander rett på huet vårt. Det har gått et par runder varmt med Sturla når han klager på at jeg ikke var i posisjon for en barrel han fikk, hvor jeg må påpeke at jeg nettopp tok tre bølger på huet fordi han trakk seg i siste liten. Jeg har som sagt så sinnsykt respekt for Zan Noyle, Russell Ord og de andre som skyter skikkelig store bølger fra vannet. De gutta er rå.
Hva slags utstyr trenger du og bruker du for å ta bilder fra vannskorpa?
– Alt går. Jeg anbefaler folk å starte med en GoPro for å kjenne litt på hvordan det er. Så går steget over til et vannhus du kan putte et skikkelig kamera inn i. Helst et kamera som både er raskt og du ikke bytter ut om tre måneder. Nå rocker jeg en massiv Canon 1DX Mark II. Hovedsakelig med en 24-70, men alltid med fisheyen i baklomma for de firkanta dagene. Jeg bruker en 6/5/4 mm drakt, 8 mm støvler og 5 mm hansker – alt fra Xcel. Finnene er Vipers, størrelse XXL, med ekstra reim for de dagene bølgene prøver å rive de av føttene. Det er tungt utstyr, men helt klart verdt det når det blir mørkt, kaldt, og ting går fort.
Hvordan ser drømmebildet ditt ut, klarer du å beskrive det?
– En kompis i en standup-barrel på beachen på Unstad i morgenlyset og med snø på fjellene. Spekkhogger, regnbue og enhjørning hadde også vært innafor å fått med. Jeg liker bildene hvor jeg kan si: “Dæven, der la jeg ned et godt stykke arbeid”, og ikke de hvor jeg sitter på en strand på Bali med teleskopet. Jo kaldere, større og skumlere – jo bedre.
Mer av Hallvard Kolltveit
Vil du se mer av Hallvard Kolltveit sine bilder? Sjekk ut hallvardkolltveit.com. Du må også huske å følge ham på Instagram, det kommer til å gjøre feeden din til et bedre sted å være!
Co-redaktør i SurfNorge siden 2012. Født og oppvokst på Nøtterøy utenfor Tønsberg hvor sidelengs var normalen på fjølene. La sin elsk på surf i Sydney Australia med Dee Why og Manly beach som sin homespot. Tiden i vannet nå brukes på Saltstein i Larvik.
