68°N i 6mm
68°N i 6mm
Et kvinnelig blikk på arktiske kvinnelige surfere bak klisjeene
Hvorfor blir kvinnelige idrettsutøvere, og surfere spesielt, fortsatt så ofte vurdert etter utseende, og ikke prestasjon?
Foto & tekst: Kira Brüssau
Insta: @kira.bruessau / @elisewedum
Web: http://www.kira-bruessau.com/
Et kvinnelig blikk
«Det kvinnelige blikket» handler om mer enn bare et perspektiv bak kameraet; det er et bevisst valg om å endre fortellingen. I kjernen handler det om å fange mennesket, kvinnen, i sin helhet: følelsene hennes, historien og den indre verdenen, i stedet for å redusere henne til et rent estetisk objekt.
Som fotograf innen surf og sport bruker jeg dette blikket for å gi kvinner en ny type synlighet. Mitt fokus er ikke på iscenesettelsen av kroppen, men på det disse utøverne legemliggjør: deres viljestyrke, motstandskraft og dype kontakt med elementene.
Dette handler ikke om å fortrenge det mannsdominerte «male gaze» fullstendig. Det handler om balanse. Om å fylle en vektskål som har stått tom altfor lenge, og om å tilby et nødvendig, alternativt perspektiv som utfyller mangfoldet i den kvinnelige erfaringen innen surfing og sport.
Synlighet ved 68 grader nord
Her i Lofoten, ved 68 grader nord, begynner alt med spørsmålet om synlighet. I en verden der nordatlanterens dønninger dundrer mot frosne kystlinjer, er lufta fylt av mer enn bare salt og snø.
Altfor lenge har historien om surfing, særlig når det gjelder kvinner, blitt fortalt gjennom et lånt blikk. Vi er vant til et «mannlig blikk»: et perspektiv som prioriterer det estetiske fremfor det atletiske, og som ofte gjør at kvinner i vannet føler at de må bevise verdien sin før de i det hele tatt får lov til å bare være.
Men i Arktis, der elementene ikke tilgir feil og vannet er turkisblått av kulde, begynner klisjeene å sprekke. Her blir det «kvinnelige blikket» en revolusjonerende handling. Fokus flyttes bort fra hvordan verden vil se disse kvinnene, og over til hvem de faktisk er når ingenting står mellom dem og havet.
68°N i 6mm – når styrke ikke er en pose
Fra de massive peakene i Nazaré til de legendariske brekkene på Hawaii har veien til synlighet alltid vært en kamp om plass. Men her, ved verdens ende, blir kampen til en stille og kraftfull markering.
68°N i 6mm er mer enn en tittel. Det er en fysisk grense for indre kraft. Koordinatene til et sted der det overfladiske fordamper, og der seks millimeter neopren blir et ekstra hudlag – et lag som gjør det tradisjonelle blikket irrelevant.
I Arktis er ikke styrke en opptreden. Det er en nødvendighet.
Når du ser en kvinne vasse ut i det turkise vannet, med en silhuett som blir liten mot de gigantiske, snødekte fjellene, ser du ikke på en sportsklisjé. Du ser på motet til å ta plass i et landskap som er like brutalt som det er vakkert.
Det kvinnelige blikket fungerer her som et speil for indre styrke. Det ser forbi våtdrakten og leter etter den stille robustheten under. Det søker karakter i blikk som scanner en kald horisont, og en identitet formet i spennet mellom snøens intime stillhet og lineupens rå dynamikk.
Elise Wedum – «Jeg følte meg liten»
Reisen kan kanskje best forstås gjennom Elise Wedum, som jeg hadde gleden av å fotografere til dette prosjektet. Historien hennes er kjernen i fortellingen – et konsentrat av den kvinnelige erfaringen i surfens verden.
«Da jeg først kom hit for å surfe venstrebølgen, var det bare menn,» sier hun. «Jeg følte meg liten blant alle de mennene, ikke på grunn av hvordan de oppførte seg, men fordi jeg fikk meg selv til å føle det sånn.»
Denne «litenheten» er arven etter et ensidig blikk. Den usynlige veggen bygget av tiår med mediefortellinger som gjør lineupen til en maskulin festning – et sted der en kvinne blir en gjest, ikke en fast del av rommet.
Men styrken ligger i det som skjer etterpå. For historien skifter når Elise fortsetter: «Men jeg kom tilbake igjen og igjen, og følte meg mer komfortabel.»
Igjen og igjen. Det er mantraet til den arktiske kvinnelige surferen. Å ta plass gjennom ren tilstedeværelse. Hver gang en kvinne padler ut på nytt, river hun ned en bit av den usynlige veggen. I vannet – omgitt av hvitt skum og fjellenes monokrome bakteppe, faller kjønnsbaserte forventninger til slutt bort.
Fellesskapet og den stille markeringen
Det vokser fram et fellesskap av denne delte motstandskraften. Synlighet på 68 grader nord er en kollektiv prestasjon.
I lineupen konkurrerer ikke disse kvinnene om rampelyset. De eksisterer i en tilstand av total konsentrasjon. Sett ovenfra – som mørke silhuetter som beveger seg i takt med Atlanterens turkise puls, ser man en «stille markering». De har beveget seg forbi behovet for å bevise noe. De er ikke der for å bli sett; de er der for å være.
Dette er synlighet i sin reneste form: friheten til å være seg selv uten objektifisering.
Prosjektets estetikk er et svar på hvordan vi definerer styrke i dag. Vi finner den i den kornete, rå ærligheten til en kvinne som sitter alene på en snødekt stein, med brettet på fanget, klar til å gå ut i det iskalde vannet. I Arktis er styrke stille. Den ligger i hardførheten som trengs for å stå imot en snøstorm, og i motstandskraften til å reise seg igjen etter en wipeout.
Kameraet som verktøy for endring
Når vi dokumenterer disse øyeblikkene, feirer vi en kraft som går på tvers av kjønn. Vi ser ånden og den urokkelige karakteren til kvinner som har tatt plass ytterst i verden.
Enten det er i Portugal, på Hawaii eller her i Norge, er budskapet det samme: synlighet er et verktøy for endring. Når vi bruker kameraet til å fortelle den sanne historien om disse kvinnene, tilbyr vi et speil for deres indre kraft. Vi skaper et rom der de blir sett for sitt mot og sin identitet, ikke som en iscenesatt kropp.
Det kvinnelige blikket handler ikke bare om hvem som står bak kameraet. Det handler om verdigheten til personen foran det – og om en nødvendig balanse i hvordan vi ser verden.
På 68°N er vannet nådeløst. Men det er nettopp denne hardheten som lar sannheten komme til overflaten. Bransjens klisjeer overlever ikke kulda. Det som blir igjen, er virkeligheten: et fellesskap som har byttet ut posering med tilstedeværelse. De kom tilbake igjen og igjen, helt til følelsen av å være liten ble erstattet av tilhørighet. De surfer ikke bare ved verdens ende; de er med på å definere den på nytt.
Og til slutt ser vi det
De surfer ikke bare ved verdens ende. De er med på å definere den på nytt.
Ikke fått nok?
Mindsurf videre, da vel. Vil du vite mer om hva som finnes i nordnorge? Sjekk ut spotguiden, klikk deg inn her. Er du klar for din neste utfluke? klikk her. Eller bare sjekk ut mer som er verdt å lese, og arkivet vårt . Her finner du alt som trengs for å surfe videre i livet, og som alltid er nok forsiden full av fristelser.
Co-redaktør i SurfNorge siden 2012. Født og oppvokst på Nøtterøy utenfor Tønsberg hvor sidelengs var normalen på fjølene. La sin elsk på surf i Sydney Australia med Dee Why og Manly beach som sin homespot. Tiden i vannet nå brukes på Saltstein i Larvik.
