En personlig opplevelse fra en uerfaren surfer

 Tenk deg at en av de australske surfekompisene dine ringer deg og spør om du er hypp på å bli med på en båttur til en øy. Der skal det selvfølgelig surfes og bølgen man skal ri går mot venstre. Du sier ja ikke sant? Kan ikke gå glipp av en sånn sjanse? Du har ikke surfa så forbanna mye rev, men nok til at det i seg selv ikke er spesielt skremmende lenger. Detta går fett! Kommer til å bli trip of a lifetime?

Øya heter Rottnest Island og ligger vest for Freemantle i Perth. Avhengig av forholdene på sjøen tar turen mellom 45minutter og halvannen time hvis man har en brukbar båt. Jeg ble plukka opp kl 0415 utenfor leiligheten vår i Perth og knappe trekvarter seinere rygger faren til Ryan båten i vannet ved Hillary Boat Harbour.

Båten hans heter ”C’est la Vie”, og ved siden av navnet er en passende illustrasjon av en hai som har gomla litt på et brett. Jeg er ingen kløpper i fransk men jeg tør påstå at det betyr Sånn er Livet, eller noe i den duren. HAHA! Jævla morsomt! Jeg ser vitsen og ler litt utvendig, men innvendig er det andre ting enn latter som rører seg. Jeg må innrømme at jeg synes vitsen var en smule unødvendig. En kompis fortalte meg en liten anekdote fra en surfetur han hadde hatt til Sør-Afrika. Han hadde venta på bølger og snakka piss med lokal helt, og på spørsmål om det var noen enkel måte å finne ut om det var hai i nærheten hadde den lokale svart: ”Yes. You can put your finger in the water and taste it. If it tastes salt, there will be sharks nearby.” Noe som stort sett vil stemme i sørafrika og sørvest kysten av Australia. Takk Simen, mye god hjelp der!

Idet jeg setter foten i båten begynner kompisen min Riley å kle av seg, jeg spør selvfølgelig hvorfor og han svarer at han tenker å ta på seg våtdrakta fordi ”det kan bli litt vått bak der hvor vi sitter”. Jeg fulgte hans eksempel og idet vi cruiser ut fra havna i mørket, begynner tankene å strømme på. ”Veit jeg hva jeg har begitt meg ut på?” ”Det finnes ikke noe sykehus på Rottnest, skulle noe skje så er det en båttur på minst 45 minutter og det er bare inn til land.” Det hjelper ikke at når jeg spør faren til Ryan om det pleier å være mye folk der ute gir han til svar; ”Nah,, mate. The sharks usually scare’em off ay.” WTF!?! Hvis navnet på båten var unødvendig var det der langt bak mål, et skikkelig pungsmekk og et hardt slag i trynet, alt i ett. Jeg følte meg mindre enn teskjekjærringa i møte med en bikkje, og faren bare gliste. Søtt!

Riley hadde for så vidt rett med påkledning av våtdrakt. Med sidevind og vindbølger som slår inn på sida av skroget, føltes det som om vi hadde fått minst femti barrels før sola sto opp. Og den tidlige morgenvinden var ikke spesielt varm. Snart var det kulda som opptok hjernebølgene, ikke haien.

Cathedral Rocks(bølgen) har et rimelig fett opplegg. Den er ikke super grunn og farlig, en relativt enkelt take-off, og på sine beste dager er det en skikkelig mekanisk bølge. Vi var ikke fullt så heldige, altså det var ikke en perfekt dag, bølgene kom inn fra litt forskjellige retninger. Men med en dyp kanal er det relativt greit å komme seg vekk selv om man blir fanga på innsida.

Idet vi kom fram hadde sola akkurat begynt å krype over horisonten og uansett hvor kald jeg var var det vanskelig ikke å tenke ”shark hour”. Haier liker visst ”tidligpåmårran” og ”seintpåkvelden”, litt sånn skumring er visst perfekt tid for bakholdsangrep. Det hjelper ikke akkurat med den dype kanalen rett ved revet, da det er perfekte forhold for haier å angripe intetanende skapninger i overflaten. Kan heller ikke si at hjerterytmen gikk særlig når vi runda skjæret og så små selunger leke i overflaten. Som kjent er selunger haienes favorittsnack, og de aller fleste haiangrep på surfere kan forklares som en missforståelse fra haiens side. Ikke spesielt fett as.

Kall meg dum, modig eller bare ettergivende for gruppepress, men da Riley og Ryan , som begge er yngre enn meg, padla ut fra båten kunne jeg ikke bare stå der. Med alle tankene som spratt fram og tilbake i hodet som en airhockey-puck, var det vanskelig å være fokusert på surfen. Jeg la merke til at det var offshore, hode til hode og en halv og at leppa innimellom spytta ut et tynt lite tak.

Jeg fikk under ti bølger den dagen, rundt fem som var verdt å huske, og jeg var sjukt stoka, men mest fordi jeg ikke blei frokost. Det er nok en av de stiveste og stilleste øktene jeg har hatt. En konstant overveldende følelse av fryktblandet fryd(definitivt mest frykt!) er ikke nødvendigvis det som gjør deg mest fokusert hva havet foretar seg. Fokuset ligger på hva havet klarer å skjule. En liten trygghet kom imidlertid i form av en halvtimes med nærkontakt med en delfinflokk. Jeg driter i folk som sier at delfiner ikke jager bort hai, å ha en delfinflokk innen armlengdes avstand roet hjerterytmen og skaper en vannvittig harmonisk følelse.

Padleturen inn igjen var kanskje noe av det verste. Det er en halv til en kilometer tilbake til båten. Turen går selvfølgelig over den bekmørke, hundre meter dype kanalen, med selunger som svømmer i nærheten av skjærene og ett og annet plask som heldigvis viste seg å være overoppheta selmødre. Som eneste utslitte nordmann, måtte jeg pent ta turen tilbake alene, og jeg har aldri følt meg så alene. Hvis målet er å kunne slutte å tenke på hai mens man surfer har jeg feilet miserabelt, men jeg tror neppe jeg kommer til å oppleve en mer utfordrende plass å fortrenge tanker på.