Livet på Lost Shore
Livet på Lost Shore
Hadde det ikke vært for ørene, hadde smilet til Morten gått rundt hele hodet. Han satt på rad 18 på flyet mot Edinburgh. Nesa hadde han nesten presset gjennom vinduet.
Foto: Kjetil Simonsen aka NorwaiiLongboards │ Tekst: SurfNorge
– Er det der?
– Eller der?
– Kanskje der?
Nei, det var ikke der. Lost Shore, Europas største surfepark med kunstige bølger, var på den andre siden av flyet.
Og bare så det er sagt: Morten er ikke en fire år gammel gutt, men en fornuftig, fullvoksen surfer som stort sett holder hodet kaldt. Bortsett fra nå. Og vi hadde ikke engang landet enda.
Da jeg, for ca. 1,3 milloner år siden, begynte å surfe, hadde jeg aldri trodd at min første tube skulle bli en bølge jeg hadde bestilt på nettet. Det ble den heller ikke, men for Morten var det nettopp det som skjedde. Først skulle vi bare gjennom en bølgedal av fakta og følelser.
Bølger på bestilling
Turen til Lost Shore startet egentlig lenge før vi satte beina på flyet. Surfeturer gjør ofte det. Man leser seg opp på forskjellige spots, sjekker været og prøver å forstå forholdene. Vind. Tidevann. Grunnforhold. Periode. Retning.
Vel, det trenger du ikke å tenke på her. For på Lost Shore er ikke spørsmålet om bølgene kommer til å komme. Spørsmålet er hva slags bølger du helst vil ha.
Hva med en time med tuber? En time med turns? En time med turns to tubes? Kanskje teste litt high performance?
Ah, fristelsene var mange, og nettopp her ligger den første fella. Det er nemlig fort gjort å bestille en time med bølger som både ser og høres ganske mye råere ut enn ferdighetsnivået ditt kanskje tilsier. Ja, jeg snakker av egen erfaring. Mer om det senere.
Rådet vi ikke fulgte
Det står en smilende skotte med caps i resepsjonen. Håndtrykket er fast. Blikket skarpt. Andy Hadden, grunnleggeren av Lost Shore, har forvandlet et nedlagt steinbrudd til et skikkelig surfeparadis.
Han vet også hva han snakker om når han forteller om bølgevalgene man bør ta første gang man besøker en wavepool.
– Dette sier vi egentlig til alle som surfer her for første gang, nesten uansett hvor gode de er. Velg et nivå under det du vanligvis ser for deg at du surfer. Få noen gode bølger. Bygg selvtillit. Bli kjent med take-off soner og rytmen i vannet. Så kan du heller steppe opp på neste session, sa han smilende.
Det er et godt råd, og vi gjorde selvfølgelig det motsatte. Gikk for det vi så alt for sjeldent får surfet hjemme. Drømmen.
Fanget av fristelser
Helt ukritiske hadde vi ikke vært. Vi er tross alt voksne mennesker med en viss evne til konsekvenstenkning, og hadde faktisk tenkt oss ut en slags progresjon i vanskelighetsgraden. Starte med noe kjent, og så øke på.
Men ja, vi så bølgemenyen, leste ordene turns, tubes, maneuvers. Til og med noen av dem kombiner i én og samme bølge. Deretter la vi merke til at at størrelsen ikke var så gæren. Og vips, så hadde vi latt oss rive med av den delen av hjernen som fortsatt tror at flere år med middels gode sessions automatisk gjør deg kvalifisert for bølger av høy kvalitet.
Det gjør det nødvendigvis ikke.
En bølge våkner til liv
En blank boble av vann svulmer opp i den ellers blikkstille innsjøen. Først som en bevegelse under overflaten. Derettet løfter vannskorpa seg og tre brytende vegger av vann ruller langs det kunstige revet. Mekanisk. Elektrisk. Som bestilt.
Men langt i fra så lett som det ser ut. For noe av det viktigste man bør vite om Lost Shore, og kanskje wavepools generelt, er at en perfekt bølge ikke automatisk gjør surfingen enkel. Det ser ut som havet. Men det er ikke havet. Den er nesten uforutsigbar forutsigbar, hvis det gir mening å si noe sånt.
Tabber og tuber
Vi var spente. Hadde nerver vi ikke hadde kjent på år og dag. Bølgen var ikke stor, ikke skummel, det bare så helt strøkent ut. 5 stykker i vannet. 1 time med bølger. Overtenning.
Min første session ble et lite oppgjør med selvbildet. Jeg hastet ut til lineupen. Padlet for fort og hardt på bølgen. Prøvde å ta alt. Padlet skrått der man bare skal gå helt rett. Leste bølgen som om den var levende og alltid i forandring, selv om den er programmert og oppfører seg likt.
Og de gangene det skjer en forandring, er den planlagt. En livvakt står på land og sier i fra at nå øker nivået, nå bør du ligge her. Inside info hele veien, altså, og slitsomt som få.
Vi brant kruttet fort, og det var på grunn av en tabbe av dimensjoner. Her trenger du ikke å stresse eller jage. Det går helt fint å la en bølge passere. Du kan sette deg i kroken og slappe av, hente inn pusten. Bølgene kommer igjen og igjen og igjen.
Etter hvert kom vi inn i rytmen. Roet ned, og da gikk alt mye bedre. Men det var overraskende tungt, spesielt i starten da vi jaget mer enn vi trengte. Så om du har planer om å ta turen selv, ta det med ro. Du taper ingenting på å padle sakte og porsjonere ut kreftene. Faktisk får du mer bølger på den måten.
Smalltalk sessions
Det var ikke bare bølgene som leverte på Lost Shore. Det var folka. De ansatte, som kommer med gode råd, dukker opp i en session, motiverer deg til å gå for det og skraper deg opp fra selvtillitens jordkjeller, når ting går skeis. For det hender det at de gjør.
De andre gjestene satte også sitt preg på stemningen.
Som kjent kan surfing være et merkelig, lite samfunn. Sosialt, men asosialt. Havet har sitt hierarki, blikk og uskrevne regler. Lost Shore var annerledes. Her var det ingen som hadde surfet spotten før alle andre. Ingen som krevde odel på peaken. Ingen som hadde førsterett på beste bølgen fordi de hadde bodd nærmest parkeringsplassen lengst.
Det var overraskende sosialt. En liten prat før man padlet uti. Håndhilsing, bli kjent. Tips fra en som hadde surfet 150 sessions siden stedet åpnet, og gode råd fra en som hadde en surre-session dagen før.
Folk som slipper deg forbi når de er slitne. Spør hvordan det gikk når surfen var ferdig. Ja, såpass at man blir en slags samkjørt, liten gjeng. Så lite territorielt som surfing kan være. Hvorfor? Jo, fordi her er det bølger nok til alle, og et maks-antall surfer per session.
Et lite tips: Selv om det er sosialt, er det lite tid til småprat i vannet. Les mer om hvordan du kan utnytte det til din fordel her.
Surfing med skaperen
En ting er å surfe med en som kjenner en bølge godt. Noe helt annet er det å surfe med den som har designet og laget bølgen helt selv. Lee Wood er sjefsingeniør og daglig leder, og er med på å utvikle nye bølger.
Mens vi var der padlet både han og Andy ute for å bli med på en session. De hadde gjort en liten justering på Maneuvers + som skulle gi bølgen en litt mer naturlig følelse. Og naturlig føltes den faktisk.
Det var takeoffen som jeg slet mest med. Posisjoneringen. Å glemme å padle rett, eller se nedover linja. Basic ting forsvant ut av hjernen. Men når man først var i veggen, ja da var bølgen faktisk perfekt. Et par svinger, en raskere seksjon, en liten boble som popper opp mot slutten for å legge til en liten twist.
Det er også sånn at bølgene har forskjellige innstillinger i løpet av en session, og at de både skrur opp bølgehøyde, gjør små forandringer underveis slik at det ikke blir ensformig.
Livets første tube
Fra en godstol i surfesjappe lirer Lee Wood av seg livsvisdom som snart skal gi Morten en opplevelse han sent vil glemme. Kanskje aldri. Som designer av bølgene vet han hva han snakker, og vil du tube så bør du ta til deg dette:
– Ta droppen. Du har tid til å justere eller ta et par svinger, men ikke jag. Det beste er å stille deg rolig i posisjon og vent. Når veggen kommer, ikke gå opp selv om det frister. Sikt nosen skrått inn mot livvakttårnet. Bare stå. Bare hold. Så sitter’n, sa han.
Og bare noen minutter senere satt den. Livet første tube for Morten. Og langt fra den siste, for nå var det tuber på rappen.
– Jeg var så nervøs at jeg holdt på å gå opp etter den første, sier Morten. Den nervøsiteten var i alle fall ikke synlig for oss på land. Det så ut som han aldri hadde gjort annet.
Selv endte jeg opp med gamle synder. Overtenkte. Stresset. Padlet for tidlig og havnet for dypt. Ble svelget, spist og sputtet ut. Ja, det endte faktisk med at jeg ga meg. Akkurat det har jeg angret mye på siden, for det løsner jo til slutt. Man må bare stå i det.
Vel på land forsøkte jeg å være molefunken, misunnelig og sur, men akkurat den følelsen gikk fort over da jeg så hvor Morten befant seg: i enda en tube. Igjen.
167 bølger senere
Ja, du leste riktig. 167 bølger senere var det tide på å gjøre opp status. Var det verdt det? 107 av bølgene gikk til Morten, 60 av dem til meg. I alle fall ifølge Flowstate, systemet som filmer hver session.
Fordel dette over 4 sessions på 2 dager, og da er det bare å innse at det ikke er noe å klage over. Selv om litt for mange av mine egne bølger bestod av miserable fall og feilskjær, var det likevel mer enn et knippe bra bølger å se tilbake på. Flere og bedre enn man ofte får på to måneder hjemme i Norge.
Likevel blir man aldri helt fornøyd. Vil ha mer. Bedre. Kanskje sier det noe om hvor saket hodet justerer seg? Og hvordan du kan få perfekte bølger som perler på en snor, likevel irretere deg over den ene du bommet på. Det er vel bare sånn surfing er.
Vi kunne sagt mye om Lost Shore, og vi kommer sikkert til å fortelle mer. Men alt i alt er vel det store spørsmålet dette: Er det verdt det?
Det tydeligste svaret er kanskje dette. Allerede på flyet hjem planla vi neste tur til Lost Shore. Den ene for å få sin første. Den andre for å få enda mer.
Vil du ha mer surf i livet?
Selvfølgelig. Da er det bare å padle over til forsiden , så finner du flust av saker å duckdive deg ned i. Eventuelt kan du gå på jakt i arkivet vårt.
Redaktør i SurfNorge, med tekst i blodet. Henrik skriver, utvikler konsepter, strategier, lager saker og fremfor alt, surfer.
