Norge hadde vært flatt i ukesvis. Surfesuget hadde vokst seg stort og sterkt. Nesten altoppslukende. Selv om oktober ikke er den sikreste måneden å dra til Marokko, så dro vi. Vi så for oss en surfetur med perfekte points, lite folk og surfing fra morgen til kveld. Men hva fikk vi?
Flatt på Killers. Flatt på La Source. Flatt på Mysteries. Flatt på Anchor Point, Panoramas, Hash Point og Banana. Flatt i hele Taghazout. Vi kjører nordover og får bekreftet det vi egentlig visste: Flatt på Draculas også. Tendenser på Boilers. Bølger på en fristende, navnløs hemmelige vi velger å spare til senere.Så; på Tamri – tuber og full trøkk som alltid. Vi går uti og padler mot strømmen.
Klart det er gøy, men det er ikke beach breaks vi har kommet hit for.
Oktober er en ensom måned. For å unngå de verste folkemassene har vi dratt i nettopp oktober. Selv om varselet er mer usikkert og vi må fly til Marrakech, gambler vi på at det er verdt det. Fra flyplassen stanger vi oss ut mellom en levende labyrint av folk og fe (bokstavelig talt). Som iltre veps svermer barnefamilier på mopeder, som fulle kjemper truer overlastede lastebiler med å velte over oss.
Vi stanger oss frem og ut på motoveien. Når Taghazout og La Source Apartments. Nærmere noen av Europas beste bølger er det knapt mulig å bo.
Anza – kul, men folksom.
Som nevnt må vi ty til Tamri i starten. En kul strand med flere peaks som tar inn alt av swell, selv når det ikke er swell. Vi får surfet, vi har det gøy, vi er i vannet og det er knapt nok et menneske her. Men det er noe som ikke stemmer. Det var ikke dette vi kom for. Det er ikke et beach break bonanza vi har sett for oss. Vi stikker.
Anza derimot er en morsom oppdagelse. Oppmuntrende og deprimerende på samme tid. Bølger som bryter, fine linjer, et beach break med et slags point i den ene enden. Det var bare disse folka da. Horder av dem – håpefulle bølgefangere. Locals, nybegynnere, halvproffer, snake-konger, småunger, gamlinger. Surfere i alle slags former og fasonger. Men selv med en crowdfaktor som er minst dobbel av solfaktoren vi smører oss med, padler vi uti og forsyner oss grådig. Det er fanden så bra! Pointet går som ei kule. En slags A-frame som bryter høyre og venstre. En lynkjapp venstre som sådan. Surfer til krampa tar oss. Nå snur det, sier vi. Og det gjør det.
0,7 m. – 16 s.
Det er de magiske tallene. 0,7 meter med 16 sekunder i periode viser seg i form av bølger i 1,5 til 2 meters høyde. Kanskje større i de største settene. Vi surfer lange høyrebølger på Killers, røsker av finner på lavvann på La Source. Vi padler, padler, padler. 3 sessions om dagen, kun avbrutt av mat og drikke. På kveldene spiser vi middelmådig mat i Taghazout, konstant i frykt for diaré og tarmtrøbbel. Byen er ikke mye å skryte av, bare så det er sagt. Den har sin sjarm, men skal du på byferie er det like greit å se til andre steder. Gode matopplevelser kan du også se langt etter, enn så lenge. Det ryktes at ting er på gang, men det gjenstår å se. Men det handler ikke om smaksløker eller urbane opplevers på denne turen – det handler om Marokkos episke bølger. Points fra en annen verden. Surf i Marokko…
Point taken
Resten av turen er ensforming. Det går stort sett i La Source og Killers. Anchor går aldri helt av, men det gjør ikke noe. For surfingen er perfekt for oss; en gjeng helt vanlige surfere fra Norge på surfetur. Sola skinner, vannet er varmt. Drakta er tynn. Bølgene så glossy at du kan bruke dem som speil. Men størst av alt er dette; to sessions helt alene på Killers. En gang i tåken, en annen dag en grytidlig morgen. Bare noen få venner, bølger på 2 meter og surfeopplevelser som fester seg som tropisk voks på sjela. Tamri er glemt. Resten av uka er det Killers og La Source for alle penga.
Surfesyken og andre sykdommer
Selvfølgelig går ikke alt etter planen. I løpet av uka har noen blitt syke. En må på sykehuset. En annen står i veikanten og spyr. En blir surfet over. Men vi kommer til hektene. Vi surfer. Vi duckdiver. Vi blir sure. Vi blir droppa inn på. Vi ler. Vi får tuber vi ikke kommer ut av. Vi surfer perfekte points. Vi får glossy bølger over hele linja. Vi scorer. Vi drar hjem, ferdig med surfetur for denne gang.
Og nå venter vi igjen. Håper at noe skal skje. Vet at alle andre steder enn Østlandet har bølger å by på. Som for eksempel Lofoten før Masters eller på full guffe, men det er nå en gang her vi er. Ventende. Ventende. Ventende. Sjekker Magicseaweed. Sjekker Yr. Tråler DMI. Venter på noe skal skje. Som da stormen lena traff Saltstein, eller på neste surf i Marokko.
Redaktør i SurfNorge, med tekst i blodet. Henrik skriver, utvikler konsepter, strategier, lager saker og fremfor alt, surfer.
