Klokken er 06.00 på en lørdag morgen i januar. Det er minus 5 og gjennom natten har det blåst stiv kuling. 16 m/s. Langt ute i havet har en storm blusset opp. Hele natten har jeg, og mange som meg, ligget urolige. Redde for ikke å våkne opp hvis vi sovner. Ikke at vi har ligget der og fryktet vi skulle dø, vi har bare vært redde for å forsove oss. Hva er det vi egentlig driver med? Jo, vi venter. For nå kommer det. Swellet.
Svart som natta, kanskje fordi det nettopp har vært natt. Vått på veien. Glatt. Iskaldt regn. Hva er det vi driver med, tenker jeg ofte? Hva får voksne mennesker til å stå opp om morgenen og kjøre, av og til timesvis, for å kaste seg ut i iskaldt vann? I dag var det 4 grader i sjøen, 0 i lufta. Sol. Bølger av ypperste klasse. Nesten varmt. Sånn er det ikke alltid.
En dag i fjor var det 1 grad i vannet, -11 i lufta og isregn. En av oss hovnet opp i ansiktet, jeg hadde ikke følelse i tærne på 4 dager. Hver eneste duckdive føltes som en jernklo i ansiktet. Angret vi? Nei, man angrer ikke på dager i vannet.
Swellet har kommet
Så var det denne dagen da. Denne lørdagen i januar. Allerede før lysets frembrudd er vi 10 stykker i vannet. En time senere teller jeg 20. Etter 2,5 time, og da er det fortsatt morgen, husk det, er det over 40 stykker i lineupen. På en iskald vinterdag? Hva er det med oss, tenker jeg? Hva er det vi egentlig driver med? Jeg duckdiver vekk og under svaret. Tar en bølge. Padler inn. Krangler meg ut av våtdrakten og inn i varmt vintertøy. Hutrer og smiler.
Frostbitt lykke
Selv om det var en begredelig dag med surfing for min del, er jeg likevel mer enn fornøyd. Ja, du kalle meg lykkelig.
En følelse jeg ikke er alene om. For sa jeg det ikke? Vi er mange av oss som gjør dette av egen fri vilje. Legger oss tidlig og får ikke sove. Står opp i natten, skifter i mørket, padler uti i grålysningen. Kjører hjem med neglsprett og frostbitt. Så ofte vi kan, men aldri ofte nok. Og i bilen hjem, med lua godt nedover ørene, så slår det meg igjen. Spørsmålet. Hva er det vi egentlig driver med? Og svaret mitt er som dette; jeg vet ikke. Beklager. Men jeg klarer ikke å la være. Ikke du heller.
Redaktør i SurfNorge, med tekst i blodet. Henrik skriver, utvikler konsepter, strategier, lager saker og fremfor alt, surfer.
